Om kvelden er det stor stas å ligge i senga å ta av sokkene. Det er helt umulig å legge seg til å sove uten, og jeg kan ikke få dem på selv...så da må jeg syte og klage helt til noen kommer for å hjelpe meg. Dette kan jeg gjøre et par ganger, men da skjønner jeg at det har gått for langet. Mine foreldre har ikke særlig mye tålmodighet når det gjelder akkurat dette...
Tidligere har jeg jo vært utrolig lik på Onkel Roy. Det er jeg fremdeles, men det er kun utenpå. Inni er jeg helt prikk lik min pertentlige Morfar som vi bare kaller for Far. Slik er vi:
- Det man kan få andre til å gjøre i morgen, kan man likegjerne gjøre selv i dag eller helst med en gang!
- Alle ting i et hus (og for den saks skyld utenfor et hus) har sin plass, og der skal det ligge til enhver tid hvis ikke det er i bruk akkurat nuh! Og vi er ikke redd for å si i fra hvis vi ser at andre ikke overholder denne regelen.
- Man går ikke et skritt innomhus uten tøfler på.
- Man ruslier gjerne frem og tilbake med hendene på ryggen når man tenker litt.
- Tålmodighet må være et fremmedord ingen har rukket å forklare for oss før vi har mistet...ja, tålmodigheten :-)
|
